Politikk og plan.

Med ny plan- og bygningslov ble kommunene pålagt å vedta planstrategi det første året i valgperioden. Fylkeskommunen inviterte denne uken i samarbeid med fylkesmann og KS  til konferanse på Bårdshaug  med kommuneplanlegging som tema.

Noen kommuner har også tidligere brukt planstrategi som et redskap i planarbeidet. Det har vi ikke praktisert i Selbu, men jeg er ikke i tvil om at dette er nyttig. I arbeidet med strategien tar vi stilling til hvilke planer vi har behov for å rullere eller utarbeide i perioden. På denne måten blir ikke planarbeid utført etter pålegg fra sentrale myndigheter, men ut ifra eget behov . Kommunene var tidligere pålagt å behandle kommuneplanens samfunnsdel hver periode. Med den nye loven kan vi sjøl vurdere om det er behov for det.
For nye politikere vil arbeidet med planstrategien føre til at de får en oversikt over plandokumenter som foreligger, og de får komme med sine innspill til om det er nye områder vi bør ha planer for. Administrasjonen har allerede startet arbeidet med å få en oversikt over alle planer vi har, og vi vil starte med politisk prosess i folkevalgtopplæringen i februar.
Etter innlegg fra ulike kommuner i seminaret, ser jeg at det hadde vært hensiktsmessig om det gamle kommunestyret hadde forberedt saken om planstrategi. Det er de som fra politisk side kjenner planverket, og kunne ha bidratt med sine erfaringer til det nye kommunestyret. For neste rullering av planstrategien, får vi vurdere om vi skal starte denne saken før valget.
Tre personer fra administrasjonen i kommunen var sammen med meg til stede på Bårdshaug torsdag morgen da fylkesvaraordfører, Arne Braut, ønsket velkommen. Han understreket at fylkeskommunen hadde ansvar for å bidra med veiledning i kommuneplanarbeidet, og at en plan må oppfattes som en avtale mellom kommune, innbyggere, fylke og stat.
En ungdomsrepresentant fra kommunestyret i Orkdal hadde fått oppgaven med å si noe om sine forventninger som kommunestyrerepresentant. Hun startet med å fortelle at hun hadde vært på Utøya den 22. juli, og hvordan hennes hverdag med forventninger og engasjement hadde endret seg etter denne tragiske hendelsen.
På en fantastisk god måte beskrev hun arbeidet med budsjett og plandokumenter med detaljer i fokus og mange satsingsområder. Som aktiv AUF’er hadde det vært «enkelt» å kjempe for de store overordnede ideologiske sakene. Hun ba også om at vi som har erfaring fra kommunepolitikken, må bli flinkere til å innrømme at det er vanskelig å sette seg inn i budsjett og alt som rører seg i en kommune. Litt spesielt og gledelig var det at hun sjøl ønsket å sitte i eldrerådet i tillegg til å være medlem av et hovedutvalg for omsorg og oppvekst. Engasjement for eldre og deres hverdag hadde AUF allerede engasjert seg i gjennom ulike sosiale tiltak.
Ordfører i Åfjord hadde fått i oppdrag  å si noe om deres planarbeid. Hun hadde som vanlig et engasjerende innlegg der hun denne gangen la mest vekt på arbeidet med sentrumsplanen. Der hadde de fått med studenter fra flere land til å komme med ideer. De hadde bodd på hotellet i kommunen  i fire dager, og innbyggerne var invitert til møter og bedt om å komme innom hotellet når de måtte ønske det med sine ideer. En hel vegg ble etterhvert dekorert med «gullapper» med innspill.
Det var en spennende og innvolverende måte å drive kommuneplanlegging på, men hun sa også at de i den endelige planen ikke kjente igjen så mye av det som var resultatet etter «firedagersplanleggingen».
Både fra Åfjord og i andre innlegg ble det sagt at alle planer som legges må ha forankring i kommuneplanen. Det er innlysende siden dette selvsagt er det førende dokumnet for all virksomhet i kommunen. Samtidig er det viktig at planer ikke legger begrensninger når nye situasjoner som en ikke kan forutse, dukker opp. Vi må ikke bruke planverket slik at vi sier nei til alle gode ideer som det ikke er skrevet noe om i de vedtak vi har fattet.
Fra Stortinget var Arne L. Haugen (Ap) til stede for å si noe om sentrale forventninger og lokale behov. Med nye oppgaver ba han oss være forberedt på at diskusjonen om kommunesammenslåinger vil komme. Vi har erfart at blant annet samhandlingsreformen vanskelig lar seg løse uten at en er flere sammen. Med stadig mer kompliserte og utfordrende oppgaver til kommunesektoren, blir behovet for samarbeid mer og mer framtredende. Etter min mening kan vi få gode løsniger på det meste med et interkommunalt samarbeid, men Haugen sa at mange på Stortinget var utålmodige i forhold til kommunesammenslåinger. Jeg skjønner ikke hvorfor det først og fremst fokuseres på distriktskommuner, der nettopp kommunetilhørighet er en viktig argument for bosetting. Små kommuner som grenser til byer og som derfor nærmest blir å betrakte som en bydel, burde det vært langt mindre problematisk å gjøre noe med.
Interessant var det å høre en stortingspolitiker beskrive hvordan vedtak de fattet, ikke fikk de tiltenkte resultater. Blant annet var han misfornøyd med tolkninger og praktisering av rovdyrforliket. Departementet lager retningslinjer, og direktorat er ansvarlig for iverksetting. På vegen fra vedtak til virkninger for de det gjelder, kunne resultatet bli annerledes enn det som vedtaket la til grunn. Vi har vel flere ganger opplevd det samme, og ser klart at dette er en stor utfordring for demokratiet. De som er valgt til å bestemme, må få sin politikk omsatt til en praksis som samsvarer med det som var intensjonen.
Stortinget vedtar reformer, og reformer angår mennesker som bor i kommuner. Her nevnte han spesielt NAV-reformen som i utgangspunktet skulle bli en langt mer effektiv måte å møte hjelpeapparatet på. Dette på grunn av at mange etater som stort sett har kontakt med de samme brukerne, nå jobber sammen. Her opplever nok mange at vi forlater  et system der trygdesjefen tok avgjørelsen, og saken ble løst «over disken», mens det i dag er stor avstand og lang responstid. Reformer er bare så vellykkede som flertallet av brukerne opplever dem.
Han mente også at det måtte være mer rom for lokal tilpasning. Selv om dette kunne føre til ulik behandling, ville det mest trolig bidra til større likeverd.
Fra fylkeskommunen hadde direktør for kultur og kommunikasjon, Karen Espelund et innlegg som hadde fått tittelen » Mellom barken og veden». Fylkeskommunen har planleggingsansvar på noen områder og tar også rollen som planlegger på områder de ikke er pålagt det. Blant annet kan jeg nevne vindkraftplanen som gjelder i fylket i dag. Dette er et område som fylkeskommunene ikke har noen formell rolle på, men der det viser seg at den kan ha en viss betydning når sentrale myndigheter skal avgjøre saker.
Både vi og fylkeskommunen kjenner oss igjen mellom «barken og veden». Det er alltid en stor utfordring å finne muligheter til å gjennomføre nasjonale føringer. Lokalt oppleves økonomi som den viktigste årsaken til at vi ikke klarer det, men andre lokale forhold kan også gjøre sitt til at vi synes det er andre ting som er viktigere enn det Stortinget oppfatter som utfordringene i «kommunenorge».
Fylkeskommunens planstrategi er nå ute på høring, og vi får den som sak til i det første planutvalget. Espelund sa at det var viktig at fylke og kommuner samarbeidet om planarbeidet for å bidra til bolyst og næringsutvikling i et bærekraftig Sør -Trøndelag. Gjennom dette kan vi sammen sette varige spor.
Etter lunsj var rådgiver i Miljøverndepartementet først på agendaen. Han sa at vi måtte legge utviklingstrekk og behov til grunn for vårt arbeid med planstrategien. Utviklingstrekk han trakk fram var blant annet økt antall eldre og totalt sett økt folketall i landet.
Tre kommuner hadde også i denne økta fått i oppdrag å si noe om hvordan de jobber med kommunal planstrategi.
Røros var først ute. Kommunens planlegger var kritisk til måten vi arbeider med arealplanlegginga på. Her må vi få en langt bedre samhandling, og han satte likhetstegn mellom planlegging og samhandling. Skal en lykkes med de tiltak en vedtar i plansammenheng, må alle nivåer samhandle. Han beskrev et stort dilemma som vi i kommunene ofte føler på kroppen. Det er manglende kapasitet, kompetanse og regionale myndigheters detalj og kontrollfokus.
Midtre Gauldal fortalte deretter litt om utfordringene de fremdeles hadde etter sammenslåing av fire kommuner til en. Ennå mange år etter er dette noe som fremdeles preger den politiske diskusjonen. I det gamle kommunestyret hadde de satt i gang arbeidet med planstrategien, noe de nå ville følge opp med temamøter i hvert kommunestyremøte.
Siste kommune som presenterte sitt arbeid var Bjugn. Rådmannen viste her til hvordan samfunnsendringer påvirker planer, og at det må være rom for nye tiltak. Dette illustrerte han med å tegne planverket og legge til en trakt der forhold som ikke var kjent da planene ble vedtatt, kunne få «komme inn fra sidelinjen». De hadde ikke i noen av sine planer med tiltak som Fosenhallen, Fosen videregående skole eller hovedflybase på Ørlandet, selv om det nettopp er disse sakene som har satt mest preg på lokalsamfunnet.
Planlegger fra Bjugn kommune fikk deretter ordet og fortalte litt om hvordan de har jobbet med planstrategien, og at de hadde hatt ulike tilnærminger og opplegg for folkemøter og  overfor skoleklasser.
Assisterende fylkesmann avsluttet første dag med en oppfordring til at alle nivå må samarbeide og være konstruktive sammen. Siden planer er verktøy vi skal bruke i virksomheten vår, må vi være bevisst på hvilke styringsverktøy vi trenger.
Fylkesmannen skal tilse at sentrale føringer legges til grunn for utviklinga i kommunene, og lokalt føler vi for ofte at fagenheter hos fylkesmannen legger for stor begrensninger på det lokal handlingsrommet. Fylkesmannen ønsker selvsagt en positiv utvikling i våre kommuner. Deres rolle er imidlertid slik at de ofte kan føle at det oppstår dilemma mellom å  ivareta gode intensjoner i utvikling av kommunene, og oppgaven de har med å kontrollere at lover, retningslinjer og sentrale føringer blir overholdt.

Fredag startet samfunnsredaktør i Adresseavisen, Stein Arne Sæter opp. Han tok utgangspunkt i seks selvfølgelige «kamparenaer» i en kommune. Det var kampen om makta, om folket, om pengene , om arbeidsplassene, om naturen og om arealene. Noe han i dette arbeidet fryktet kunne bli taperne, var kulturminnene og inntakt natur.
Redaksjonssjef i Fosnafolket fortalte oss om en konkurranse de hadde gjennomført for å kåre «Den beste gapahuken»». Vi fikk se bilder og høre om det store engasjementet dette førte til lokalt.
Telemarksforskning hadde startet på et prosjekt om suksessrike distriktskommuner. De er ikke ferdige med arbeidet, men vi fikk presentert en interessant underveisbetraktning. Han sa også  i starten av innlegget sitt litt om Telemarksforskning, og hvorfor planlegging ofte ikke samsvarer med utviklinga i den perioden vi har planlagt for. All planlegging må bygge på fortida, siden det bare er den vi kjenner. Ingen har mulighet til å vite hva som skjer i framtida. Vi må bare legge trender og opplevde behov i nåtida til grunn for vårt planleggingsarbeid, noe som kan vise seg å harmonere dårlig med de utfordringer vi får.
Oppdraget de hadde fått er initiert av KRD. De skulle se på hva som kjennetegner en distriktskommune som lykkes bedre enn andre. Et spørsmål de stilte, var hva som påvirker flytting. Er det arbeidsplasser eller stedlig attraktivitet. Arbeidsplasser har ikke like stor betydning i dag som tidligere. I dag gjør teknologi og kommunikasjoner det mulig å jobbe utenfor faste arbeidsplasser eller pendle. Derfor er stedlig attraktivitet langt viktigere enn arbeidsplasser. Dette er selvsagt ikke entydig i alle kommuner noe avhengig av geografi, men  han sa dette var en gjennomgående erfaring i de kommunene de så langt hadde innhentet data fra.
De hadde også stilt spørsmål om hva som skaper attraktivitet. Noe han da trakk fram var imidlertid arbeidsplasser, også i nabokommuner, men også variert boligtilbud og  «kaffetetthet» (sosiale møteplasser). Besøksnæringa hadde stor vekst i de kommunene som kom best ut. Besøksnæring er både turisme og handel og tjenester som kjøpes av nabokommuner.
Spor de har funnet i de 15 kommunene de så langt hadde rangert høyest av disse suksesskommunene, var lokalsamfunn med «større frontrute enn sladrespeil». Det var samfunn som hadde troen på å lykkes og at noe skjer. De var flinke til å utnytte ildsjelene, og han viste også til at næringskultur hadde langt større betydning enn hvordan en organiserte næringsarbeidet i kommunene. Disse samfunnene utnyttet smådriftsfordeler gjennom mulighetene for raske avgjørelser, omstillinger og en positiv endringskultur. Noe de også hadde registret, var at disse 15 kommunene ikke var spesielt gode planleggere, men de visste allikevel godt hvor de vil.
I Sør-Trøndelafg var Hitra en av kommunene som kom godt ut. De hadde økt folketallet langt mer enn tilgangen på nye arbeidsplasser skulle tilsi.
Vi skal i kommunestyret ha en temadag om bolig og næring. Resultatet av Telemarksforsking sitt arbeid, er noe vi bør ha med som en innledning på en slik dag. Det er uten tvil nyttig for oss, selv om vi selvsagt må legge vår lokalkunnskap til grunn for hvordan vi vil legge en politikk for utviklingen av vår kommune.
Fredag ettermiddag var jeg invitert av Thomas Angells Stiftelser til en sammenkomst i Trondheim. En av deres ansatte i Selbu har vært i bedriften i 50 år, og hun ble velfortjent feiret med et trivelig arrangement. Ca. 20 personer var samlet i Thomas Angells hus, og jeg setter stor pris på at jeg fikk være med, spesielt etter som jeg personlig kjenner arbeidstakeren godt. Det er ikke alle bedrifter som er så heldige at de har så trofaste ansatte som stiller opp og utfører alle slags oppgaver. Hun har praktisk talt heller ikke vært borte fra arbeid på disse årene, og er i høyeste grad et eksempel til etterfølgelse for oss alle.

Echard Graune har vært sokneprest i Selbu i 8 år, og har nå søkt seg bort og fått ny jobb i Tvedestrand. Søndag var hans siste gudstjeneste i Selbu kirke, og jeg dro dit for å delta på gudstjeneste og påfølgende festsamvær på Menighetshuset. Mange hadde møtt opp i kirken, og mange var også til stede på samværet etterpå. Både i gudstjenesten og på Menighetshuset var det mange fine kunstneriske innslag, og både prost, menighetsrådet i Selbu og Tydal, diakonutvalg og medarbeidre benyttet anledningen til å overrrekke gaver og takke for noen fine og begivenhetsrike år. Kirken og kommunen samarbeider på mange områder, og jeg frembrakte derfor en takk fra kommunen for det Echard har bidratt med til selbusamfunnet. Vi skulle gjerne ha beholdt han her enda lenger, men siden han sjøl ønsker å flytte på seg, må vi bare ta det til etterretning og ønske han lykke til i sitt nye embete.

Kommende uke er det flere dager som ikke er belagt med møter. Trøndelagsmøtet på Rica Hell mandag og tirsdag har temaer som nok er nyttige i min jobb, men med to dager på konferanse før helga, valgte jeg det bort. Det er godt å ha tid til å treffe medpolitikere og ansatte og følge opp politiske saker.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: