Krakow, Auschwitz og musikkforestillingen Belle Gunnes.

Etter en opplevelsesrik tur sammen med elever, foresatte og ansatte ved Selbu Ungdomsskole, er det mange tanker og inntrykk som må bearbeides. Med nyhetssendinger fra Japan som viser hva naturkreftene kan utrette, reportasjer fra Libya og bilder og fortellinger fra siste verdenskrig om grusomheter utført av mennesker mot sine medmennesker, oppleves mine utfordringer som ordfører små.

Tirsdag morgen dro jeg sammen med Sigmund (min mann) fra Værnes om Gardermoen og direkte til Krakow. Allerede klokken ett sjekket vi inn på hotellet som lå et stykke utenom sentrum, og fikk tid til å gå en tur i det fine været i tillegg til at vi bevilget oss et par timers avslapping. Etter en lang busstur, ankom resten av gjengen hotellet i 8-tida om kvelden. Sammen spiste vi middag før alle måtte gå i seng med streng beskjed om at det skulle være stille på alle rom klokken 23.00. Noen foreldre og lærere gikk runder i alle etasjer, og alle forholdt seg til de regler som var bestemt.
Onsdag var det avtalt møte med guide i konsentrasjonsleiren i Auschwitz. På veg ut dit, så vi en film der blant andre Erling Bauck, som var krigsfange fra 1942 til 1945,  fortalte om sine opplevelser. Han har også skrevet en  bok, som jeg nok vil lese etter hvert.
Før vi gikk inn i leiren, fikk vi også se en film som beskrev hva  som forgikk der under krigen. Da vi gikk inn under portalen med «Arbeit macht frei», var det uten tvil med følelsen av uhygge. I min gruppe hadde vi  en dyktig guide som snakket rolig på engelsk slik at de fleste forsto hva han sa.
Mange av bygningene i denne leiren var i god stand siden de var bygd av teglstein, og de elektriske gjerdene rundt sto som de var under krigen. Vi fikk se baderom og soverom med køier i tre høyder.  De som ble sendt som fanger til leirene, var politiske fanger, jøder, romanifolk, kriminelle, homoseksuelle, og andre som ikke passet inn i deres verden. Disse fikk forskjellige merker med ulike farger på, slik at en kunne vite hvilken gruppe de var hjemmehørende i.  Når de ankom, ble de sortert slik at de som var sterke og som de kunne dra nytte av i arbeidet med bygging av leiren eller i industrien, fikk gå til en side, mens de andre fikk gå inn i «badet». Det var da særlig barn og gravide som ble «vraket»  i første runde. Inne i avkledingsrommet, måtte de ta av seg alle klærne og merke dem slik at de kunne finne dem igjen etter badet. Rommene var merket med avkledningsrom og bad slik at det ikke skulle oppstå panikk, og de gikk derfor ivrig inn til et sannsynligvis etterlengtet bad. Men ingen kom ut derfra. Inne i dusjen ble de gasset i hjel før medfanger brakte dem til krematoriet for brenning. Før de ble brent, ble håret klippet og gull fjernet fra deres tenner. Håret ble blant annet brukt til filt, gull ble smeltet til gullbarrrer, asken fra menneskekroppene ble brukt til gjødsel på åkrene i nærheten, og deres personlige eiendeler ble sendt til Tyskland.
Ingen vet sikkert hvor mange som ble drept, men det antydes tall på ca. 1,5 millioner. Fra Norge ble ca. 700 jøder transportert til Auschwitz. I starten ble det tatt bilder av fangene, og mange av disse hang  nå på veggene der inne. Noen var pyntet med blomster, og for de som sikkert da hadde funnet igjen noen av sine, må fortellingene om hva de opplevde, være ekstra sterke. Etterhvert ble det ikke tid til fotografering, og da fikk de bare et stempel på armen som identifikasjon. Guiden fortalte en historie om en eldre mann som var med en gruppe turister fra Canada. Han var stille under hele omvisningsrunden, men til slutt ba han om å få si noen ord. Dermed brettet han opp høyre erme på jakken og viste fram merket som han hadde fått brent inn som fange.
Fangene  som skulle ut i arbeid hver morgen, måtte marsjere til musikk ut av leiren. Både ved utgang og inngang ble de tellet, og dersom en manglet, ble resten straffet. Selv de som var døde, måtte bringes tilbake til leiren slik at de var sikre på at ingen var igjen ute og kunne fortelle hva de hadde opplevd.
Eksperimentene som dr. Mengele hadde hovedansvaret for med forskning på barn og spesielt på tvillinger, er like uforståelig som alt annet vi fikk høre. Han ønsket å finne ut hvordan de kunne få tvillinger med blå øyne og lyst hår, slik at de raskt kunne få flere «renrasede» tyskere.
Inne i husene gikk vi på slitte murtrapper blant samlinger av kofferter, briller, proteser, sko, børster, barberkoster og andre personlige eiendeler som ikke var sendt ut da krigen tok slutt. Det ble enormt sterkt å se alt dette og samtidig gå i de samme gangene og trappene som var merket av fortvilte fangers opphold der inne.
Til slutt i denne leiren la to av elevene ned  blomster ved avretningsveggen, og det var en stille forsamling som i respekt for de som måtte bøte med livet der inne, hadde ett minutts stillhet etter blomsternedleggelsen.
Fra denne første og eldste delen i Auschwitz-komplekset, dro vi videre til Auschwitz- Birkenau. Her hadde det vært en landsby, men de som bodde der, ble tvangsevakuert før gasskamrene som var de største instrumentene for masseutryddelser i Europa, ble plassert i dette området. Her var forholdene faktisk verre enn i den første leiren vi besøkte. Noe var brent av tyskerne sjøl, og noe av andre etter krigen, men det var også en del bygninger der fremdeles. I trehus som opprinnelig var bygd for 52 hester, kunne mellom 700 – 800 mennesker oppholde seg. De ble stengt inne om kvelden, og ble ikke sluppet ut før de skulle gå til arbeidet. I dette området kunne  det være ekstremt kaldt vinters tid, men også ekstremt varmt sommer tid, så med tynne trevegger og store åpninger oppe under taket, var det lett å forstille seg hvordan det kunne være der inne.
Guiden fortalte om fluktforsøk og angrep mot vakter og boliger, men om noen klarte å flykte, ble resten ekstra hardt straffet. Etter at et hus ble brent under et slikt opprør, klarte de likevel ikke å flykte, og dermed ble alle de som var innvolvert, drept.

Ved dette minnesmerket i Auschwitz - Birkenau la også noen elever ned blomster. (Se inskripsjonen på steinen!)

Vi hørte og lærte langt mer enn det jeg her har gjengitt, og det er helt uforståelig hvordan slik ondskap kan settes i system i samarbeid mellom mange velutdannede mennesker. Heldigvis er vi ikke i stand til å fatte hvordan offiserfruer kunne sy lampeskjermer av menneskehud, eller vite hva som forgikk med kvinner og barn samtidig som de sjøl levde et luksusliv med sine familier like i nærheten av krematoriene.
Jeg er sikker på at elevene som var med på turen, har fått et varig minne. I tillegg til  alle de forberedelser jeg vet de gjør gjennom alle år på ungdomsskolen, er jeg ikke i tvil om  at et slikt besøk, vil styrke lærdommen om menneskerettighetene.
Fra Birkenau kjørte vi med bussen til et hotell i nærheten av sentrum i Krakow der noen andre norske elever bodde. Etter at vi hadde spist matpakkene våre, fikk vi en interessant historie fortalt av tidsvitnet, Haakon Sørby, som fylte 91 år den dagen. Han ble tatt i 1941 på grunn av hans engasjement som telegrafist. Første gangen slapp han ut ganske raskt, men ble senere tatt til fange igjen, og satt på Vollan, Møllergata og Grini, før han ble sendt til Tyskland. Det som nok reddet livet hans, var alt han kunne av håndverk som de hadde  bruk for. Siden det var lange dager i leiren, lærte han seg å strikke ved å lage strikkepinner av materialer fra senga. De fingervottene han strikket, hadde han med seg i Krakow, og dette var virkelig fint håndverk. Senere fikk han bruk for lærdommen når de fikk spørsmål om noen kunne strikke. Da meldte han seg, og fikk dermed på nytt et arbeidsoppdrag som gjorde han til en attraktiv fange. I en leir i Frankrike fikk han høre at porten var eneste vei inn, og at pipa fra krematoriet var eneste vei ut. Mangelen på mat gjorde at han gikk ned 15 kilo på 2 måneder, og han fikk både tyfus og flekktyfus, men klarte seg, og fikk reise med «Hvite busser» heim til Norge i mars 1945.
Jeg fikk æren av å takke Haakon fra oss som var der fra Selbu, og i kommnede uke skal jeg sende et par Selbuvotter som en stor takk for det han bidro med i to timer denne kvelden. Jeg synes det er ekstra gripende å høre historien fra noen som har opplevd krigen sjøl. Snart er det ingen igjen som kan være tidsvitner, og derfor var vi ekstra heldige som fikk høre om hans opplevelser.

Torsdag morgen dro vi tidlig ut til saltgruvene i Krakow. Der var vi nede på 135 meter under bakken, og en guide fortalte om gruvearbeidet og at de i dag fremdeles tar ut salt fra vann i gruvene. De som arbeidet i gruvene da de tok ut salt fra fjellet, hadde gode lønninger i tillegg til at de fikk salt som de kunne selge. Mange omkom der som i andre gruver, og det er ikke til å undres over når vi så de slitte trappetrinnene som de gikk med store bører med salt på ryggen. I dag var det et flott kapell, mange skulpturer og store fine rom inne i fjellet.
På ettermiddagen torsdag fikk vi noen timer til å se oss om i sentrum av Krakow. Vi besøkte Mariakirken som er et fantatisk flott byggverk og kjøpte noen gaver til barnebarn i markedshallen.
Denne kvelden fikk vi middag inne i byen med tilhørende folkloreoppvisning. Mange av elevene, ansatte og foresatte ble dratt med i dansen, og selv om ingen helt mestret dansetrinnene, så det ut til at alle hadde det moro.
På bussen tilbake til hotellet benyttet jeg anledningen til å takke alle for at vi fikk være med dem disse dagene. Både sjåføren og reiselederen sa at dette var en av de beste gruppene de hadde reist med. Først og fremst må denne rosen gå til alle elevene, men også til lærerne som hadde ansvaret for hele opplegget. De ga klare beskjeder og hadde god oversikt over alt som skulle skje. Foresatte som var med, tok også sin del av vakter og tilsyn, så alt i alt var det et godt forberedt og strukturert teamarbeid som fungerte til alles tilfredsstillelse. Takk til alle for en flott opplevelse sammen med en fin gjeng!

På lørdag var jeg til stede på Granby gård der muskikkteateret om Belle Gunnes ble fremført. Til en fullsatt sal fikk vi historien i toner og ord. Det var en sterk forestilling med dyktige skuespillere. Barn, profesjonelle og amatører fikk fram det vi tidligere har lest om det grusomme hun utførte i livet sitt, uten at vi direkte så noen bli «myrdet». Hun er født i Selbu, noe vi selvagt ikke kan fornekte, og med dette oppsettet har Granby Gård sammen med Selbu kulturskole tatt grep om historien og fått fram mennesket bak mordersken. Tekst og musikk er skrevet av Anne Lorentzen, som var til stede på Granby på lørdag. Med hennes tillatelse har de tilpasset manuskriptet til den forestillingen vi fikk presentert. Flere aviser har hatt oppslag om stykket, og kritikkene er gode. I tillegg til at det gir publikum noe å tenke på, får også elever fra kulturskolen bidra som skuespillere og som regiassistenter. Det er planer om å sette opp stykket i flere år, og da med enda flere elever involvert.

Med siste ukes opplevelser friskt i minne, kan jeg forstå hvordan et menneske som Belle Gunnes kan være så syk på sinnet at hun begår  grusomme handlinger. Men samme hvor mye jeg prøver å sette meg inn i situasjonen i Tyskland før og under siste verdenskrig, kan jeg ikke fatte hvordan tilsynelatende godt fungerende mennesker kan sette grusomme handlinger i system slik det ble gjort i konsentrasjonsleirene. Uansett er det bra at leirene er tatt vare på, slik at alle forhåpentligvis kan ta lærdom av det vi ser og hører, og dermed ta avstand fra den urett som ble begått og som vi dessverre også kan være vitne til i dag.

Kommende uke er stort sett belagt med møter, og selv om helga er flittig brukt til å komme ajour med post og sakspairer, har jeg fremdeles mye igjen. Varaordfører har tatt de henvendelsene som har kommet mens jeg var borte, men min egen «postkasse» må jeg selvsagt tømme sjøl.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: