Romania.

Mandag den 22. februar dro jeg tidlig hjemmefra sammen med mitt reisefølge. De som var med, var ansvarlig person for romaniaprosjektet i Selbu kommune og to fra Selbu som tidligere har hatt jevnlig kontakt med vår partner, FSC,  i Bacau.Vi tok fly til Amsterdam som gikk kl. 06.00 og var endelig framme i Bucuresti ca. kl. 17.00 lokal tid (kl. 16.00 norsk tid). Der ble vi hentet med bil av en ansatt i FSC som er ansvarlig for prosjektet i Romania. Bilturen tok ca. 4 timer, så vi rakk bare å spise middag sammen med presidenten i organisasjonen før vi avsluttet den dagen.
Navnet på prosjektet er «Integrated and Innovative Health Care Porgrammes for Rural Romania». Bacau fylke er også en av partnerne, men det er FSC som planlegger og disponerer midlene fra Innovasjon Norge, og de er også ansvarlige for resultatet. I Selbu svarte vi ja til å være partnere siden vi fra før hadde vært i kontakt med representanter fra FSC og hadde fulgt deres arbeid gjennom månedlige rapporter. Disse overbeviste oss om at organisasjonen er seriøs og gjør et godt arbeid. Som norske partnere får vi også dekket våre kostnader gjennom bevilgningen fra Innovasjon Norge på 1 million euro. I tillegg har flere frivillige i Selbu hatt kontakt med FCS i flere år, og fått bevis på at det de sender over for å hjelpe de fattige, kommer fram dit det skal. Når Innovasjon Norge i tillegg gikk god for vår rumenske partner, hadde vi ingen betenkeligheter med å delta. Det går heller ikke ut over annet arbeid som skulle ha vært gjort i kommunen, siden vår ansvarlige tar dette ut over den 50 % stilligen som vedkommende har. Det vi må bidra med, er å ta imot besøk fra Romania slik at de kan se hvordan vårt helsesystem er bygd opp og bruke de erfaringer de får med seg til å bygge opp sitt eget hjelpeapparat. Etter det aller første besøket her etter at jeg ble ordfører, sa de at de hadde brukt vår helsestasjon som modell for sitt tilbud til gravide og for mor og barn. De har også under sine besøk vært innom St. Olav, og de har fått informasjon om hvordan hele vår kommunale organisasjon fungerer.  Nå planlegges det en tur hit i mai  for noen av ordførerne i de 10 kommunene som er med i prosjektet.

Tirsdag startet med at vi ble hentet i bil og tatt med til FSC sine kontorer i Bacau by. I deres lokaler » Mosaikk»  er det kontorer, aktivitetsrom for barn og muligheter for å ta imot «mor og barn».

Presidenten i FCS sammen med meg og en dukke i selbubunad som var sendt med som gave fra en dame i Selbu.

Det var ikke store lokaler, men de var nylig bygd ut, og det var mange fine selvlagede dekorasjoner over alt. Vi pratet litt om prosjektet før en representant fra det rumenske finansdepartementet og en fra Innovasjon Norge sluttet seg til oss. De skulle bruke to dager sammen med oss og FSC for å kunne evaluere resultatene av arbeidet så langt. De fikk også omvisning i lokalene i tillegg til at vi utvekslet erfaringer med dem om vårt inntrykk så langt. Hver måned får vi nyhetsbrev som vi gjennomgår og kan stille kritiske spørsmål til om vi har innvendinger. Etter lunsj i kontorlokalene dro vi til «fylkeshuset» for å møte ordførere fra de kommunene som er prosjektpartnere i Bacau og representanter fra fylke og stat. Av ti ordførere som er med, var sju til stede. Presidenten i FSC  hadde der en fyldig redegjørelse om prosjektet både gjennom powerpoint-presentasjon og og film. I tillegg fikk vi fra stat og fylke høre litt om situasjonen i Romania både før og nå, og noen av ordførerne spurte litt om Selbu og fortalte om sin erfaring med prosjektarbeidet.

Noen av ordførerne med sine bilder.

I dette møtet overrakte jeg som en liten vennskapsgave  noen naturbilder fra Selbu til ordførerne og de andre offentlige representantene.Etter at møtet var avsluttet  gikk turen til et eldresenter som de andre i mitt reisefølge fra Selbu hadde besøkt tidligere. Dette er et senter som FSC har drevet i mange år. Pensjonister fikk komme dit hver dag. De fikk mat, fysioterapi og det var ulike aktiviteter for de som ønsket å delta. Det var Bacau kommune som bidro med lokaler, mens FSC sto for driften. Her som på andre ulike aktiviteter i deres regi, er det en enormt stor frivillig innsats som legges ned. Det var attraktivt for studenter og andre unge å jobbe for FSC slik at de kunnne få det med på sin CV. Derfor var det mange som stilte opp helt uten noen form for godtgjørelse. Minstepensjonen i Romania er så liten at det for mange er umulig å klare seg uten slike tilbud om mat og varme som de fikk på dette senteret. For å få orden på landets økonomi, noe som er et klart krav fra EU, var det nå planer om å redusere pensjonen ytterligere, så senteret vil det nok være behov for også i framtida. Vi ble hjertelig mottatt av de eldre ved senteret, og vi fikk god rumensk mat mens vi hygget oss sammen med dem i noen timer.

Tidlig onsdag morgen ble vi hentet for å dra  ut i det området der midlene i dette prosjektet skal brukes.

Boligstrøk i distriktet.

Vi kjørte ikke langt ut fra Bacau by, før vi kom over på elendige veger og boliger som var av en veldig lav standard. Jeg var så heldig at jeg fikk dele baksetet i en bil med representanten for finansdepartementet i Romania. Jeg benyttet derfor anledningen til å spørre om samfunnsforhold som skole, helse og andre saker som det offentlige i Norge har ansvaret for. Det er alltid interessant å sammenligne seg med andre land, og jeg fikk i alle fall  bekreftet at de ikke makter å utjevne forskjeller. Jeg er heller ikke så sikker på at viljen er til stede hos alle politikere sentralt og lokalt. Alle hadde rett til skole, men langt i fra alle benyttet seg av denne retten. De som hadde mange barn, valgte å ha disse heime som hjelp, og det er derfor godt grunnlag for en utstrakt menneskehandel. Også Innovasjon Norge sin representant var med i samme bil, og han uttalte at dette uten tvil var den fattigste regionen i Europa. De er EU-medlemmer, men de har problemer med å skaffe egenandeler til EU-finansierte prosjekter. Derfor har de så langt ikke hatt noen stor nytte av sitt medlemskap, etter det vi fikk fortalt av ansatte i FSC. På turen vår besøkte vi ordførerne i 2 av de kommunene som er med i prosjektet. I de 10 kommunene som deltar bor det mellom 30 – 35.000 innbyggere. Vi var innom sentre som ble drevet av FSC, og der ansatte hilste oss velkommen. Mange av de ansatte som jobbet i hjemmeomsorgen, var rekruttert fra distriktet. De hadde fått en viss opplæring av sykepleiere, leger og andre fagpersoner gjennom treningsopplegg som FSC er ansvarlige for. De ansatte var tydeligvis både glade og stolte over å ha fått arbeid. Vi fulgte noen av dem ut på et hjemmebesøk. Det var langt å kjøre med bil etter en omtrent uframkommelig veg. Til vanlig gikk de ansatte opp til to timer en veg for å nå fram til sine klienter, for de hadde verken sykkel eller moped. Hadde de hatt det, ville det ha lettet arbeidsdagen deres, og de ville ha nådd ut til langt flere. Vi fikk også se noen av de minibussene de hadde kjøpt inn for å frakte folk inn til lege og helsestasjon. Her var det også rekruttert lokale sjåfører. Det hjemmebesøket vi var med på, viste oss at det er et stort udekket behov. Det var bare et beboelig rom i huset hennes, og der var det ildsted, seng og nesten ingen ting annet.

På hjemmebesøk.

Hun gråt og omfavnet hjemmehjelperen som var der to ganger hver uke. Da lagde hun mat som skulle vare de dagene hun ikke kom dit. Denne kvinnen hadde ikke slektninger i nærheten, og for meg virket det langt i fra forsvarlig med åpent ildsted i et så dårlig husvære. Det var bare dette huset vi var inne i, men vi så lignende og også dårligere boliger i flere områder. Vi besøkte også en familie som damene fra Romaniahjelpen i Selbu kjente fra før.  Huset deres lå i en relativt tett klynge med dårlige murbygninger, men gjestfriheten var det i alle fall ingen ting å si på. Vi ble tatt imot med stor glede, og de satte utvilsomt stor pris på alle hjelp de hadde fått fra Romaniahjelpen. Denen familien hadde ei ku, en gris, noen høner og gjess. Dette ga kjærkommnet bidrag til husholdet, ikke minst siden far i huset døde før det siste av de seks barna ble født. Til denne «grenda» gikk det ingen veg. Kanskje kan det være fremkommelig med noe slags motorkjøretøy når det er tørt i terrenget, men nå var det bare så vidt vi klarte å ta oss fram til fots i all gjørma. På turen vår var vi også innom noen skoler. Elevene ved en skole hadde hatt et strikkeprosjekt. De stilte ut sine strikkeprodukter, og det var mange fine strikkeplagg. Bygningene var også stort sett brukbare, men virket kalde og var dårlig utstyrt.

Elevene kom med blomster til oss.

På en av skolene fikk vi fine kort og papirblomster som de hadde laget i forbindelse med 1.mars. Det var en dag da de ga hverandre gaver og ønsket lykke til med våren. Overalt både i byen og ute på distriktet var det mange løse hunder. Vi så flere som var ihjelkjørt, og mange var tydelig helt utsultet. Så det er ikke bare folk som lever under uverdige forhold. Det  opprettes nå flere «helsesenter» rundt omkring i kommunene. Dette er et samarbeid mellom kommunen som bygger og FSC som driver. Her gis det helsestasjontilbud, svangerskapskontroller, prevensjonsveiledning, helsetjenester spesielt til barn og eldre, og det er også noen steder tilbud om leksehjelp og andre aktiviteter for barn. Selbu kommunes representant i prosjektet besøkte det samme distriktet i mai 2009, og hun kunne bekrefte at mye var gjort siden hun var der. Jeg var før besøket i Bacau overbevist om at vår partner der, jobbet seriøset og målrettet i forhold til å hjelpe folk og med å  få opp levestandarden i disse distriktene. Begge de to som var ute for å evaluere prosjektet, ble tydeligvis også imponert over det de så langt hadde fått til, og det ble gitt signaler om at det var mulig å søke på nye prosjektmidler. Håper at dette lykkes, ellers er jeg redd for at de midlene som allerede er brukt, ikke vil gi varige bedringer i disse områdene. FSC har mange ulike programmer, og de arbeider også inn imot barn og unge slik at de skal få en utdanning og selv bidra til at disse distriktene skal komme seg på fote. Vi returnerte til Bacau by først ved 7-tida om kvelden, og gikk ut for å spise middag sammen med reisefølget vårt. Det var god mat  både ute i de kommunene vi besøkte og på spisestedene inne i byen, så etter et godt måltid onsdag kveld, gikk vi tidlig til sengs med mange ubearbeidede inntrykk fra en lang dag.

Torsdag var de ansatte ved FSC opptatt med å forberede kveldens galla, og vi fikk litt tid på egen hånd til å se oss om i et kjøpesenter som var i de samme lokalene som gallaen skulle arrangeres.

Fra kjøpesentert.

Det var et flott kjøpesenter noe som var en voldsom kontrast til de elendige boforhold vi så på onsdag. Vi handlet og spiste lunsj før vi ble fraktet til hotellet for å gjøre oss i stand til kveldens «fest».

Flott pyntet gallasal.

Til denne gallaen var vi invitert  som spesielle gjester. Gjestene forøvrig var nasjonalt og internasjonalt næringsliv som betalte for å få et bord der. Denne gangen ble gallaen holdt i «norsk» stil , og den norske ambassadøren i Romania, var derfor til stede. Det var pyntet med norske flagg og et par troll, og til auksjonen var det anskaffet isbjørner i glass. Bedriftene betaler for å få oppmerksomheten rette mot seg og sine produkter, og samtidig støtter de  FSC sitt arbeid  for de fattige . Flere TV-stasjoner var til stede, og det ble holdt auksjon og utlodning. Vi hadde fått med oss to gensere fra Selbu Husflid. Disse ble loddet ut, og jeg fikk anledning til å fortelle litt om strikkinga i Selbu og om en eventyrgenser som var en av gevinstene.

Jeg holder tale.

Det var  mange taler, og jeg måtte også fremføre min tale på engelsk. Den ble oversatt til rumensk av en av de ansatte ved FSC. Mange taler ble oversatt, og derfor tok denne seansen ekstra mye tid. Det ble også utdelt priser til en enkeltperson som hadde gjort mye for de fattige regionene, et firma som hadde bidratt mye og en spesiell pris for en som hadde utmerket seg ekstra. Det var tydelig at disse prisene hang høyt, for flere var nominert, og takketalene viste at de satte enormt stor pris på å bli valgt som vinnere. Alt dette dekkes også av TV-stasjoner og er sikkert med på å gi bedrifter en ekstra goodwill. Alle vi fra Selbu ble også intervjuet av en fjernsynskanal. Vi ble spurt om våre opplevelser så langt, og om vår erfaring med å være partner i dette prosjektet. Jeg ble også kontaktet av presidenten i en  Lionsklubb i Bacau. Han ønsket å få tips om ferietur for medlemmene sine i Norge, og denne oppgaven vil jeg overlate til et turistkontor. Kanskje kan vi gjennom denne kontakten få enda mer igjen for dette partnerskapet enn den lærdommen vi får gjennom et tett samarbeid med hjelpeapparatet i Romania. Denne kvelden var vi sent tilbake på hotellet og måtte også pakke for å forberede oss til hjemturen på fredag.

På avreisedagen ble vi hentet av den samme personen fra FSC som hentet oss i Bucuresti på mandag. Da vi kom, var det allerede mørkt, men nå fikk vi anledning til å se litt av landet. Det var enormt store jordbruksområder, både relativt fine boligområder, men også noen som var veldig dårlige. Vi så kyr som trakk kjerrer, men også noen hester her og der. På de største jordbruksområdene ble det brukt traktorer, men det var for tidlig vår til at våronna hadde startet. De dyrket mye poteter og mais, og med et bedre vanningssystem hadde det sikkert vært mulig å få flere avlinger hvert år av enkelte jordbruksprodukter. Noen fabrikkbygninger sto tomme, og landet var hardt rammet av den internasjonale finanskrisen. Siden de ikke hadde noen oppsparte midler å sette inn i nedgangstider slik vi i Norge har, ble bølgedalen langt djupere enn for de fleste nasjoner.

Deler av palasset.

Vel fremme i hovedstaden etter en biltur på 3 – 4 timer, ble vi tatt med for å se på Ceausescus palass. Det er verdens nest største bygning , og i tillegg til det vi så over jorden, ble det fortalt at bygningen var like stor under jorden. Det er ikke til å undres over at landet kan være fattig, når det enkelte steder ikke er spart på luksusen.
Etter en lang flytur med mellomlanding i Amsterdam, kom vi heim til Selbu ved midnatt. Turen var en stor opplevelse, og alle inntrykkene, tar det nok lang tid å bearbeide. Det som er vanskeligst å forstå, er at  styresmaktene i Romania ikke kan klare å utjevne noe av de store forskjellene, og dermed få de fattigste regionene på fote. Med de forholdene som er der i dag, må folket som bor der få hjelp av det internasjonale samfunnet til å få anstendige levevilkår. Uten en slik bakgrunn og trygghet, har de heller ikke mulighet til å bidra til den verdiskapning som utvilsomt trengs i disse områdene.

Jeg er glad for at jeg ble med på denne turen, og jeg er glad for at vi har kunnet bidra til at FSC fikk midler fra Innovasjon Norge til å sette i gang dette helseprosjektet. Så langt har de etter det jeg så, lyktes med det de har gjort. Får de fortsette sitt arbeid, kan det faktisk være mulig at de som er bosatt i disse 10 kommunene, kan klare å bygge opp et trygt samfunn for seg og sine.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: